Kampanjen mot kvinnehandel – reisen fortsetter

Kampanjen mot kvinnehandel – reisen fortsetter

Handel med kvinner og barn, for kommersiell seksuell utnyttelse, er blitt en global business av enorme dimensjoner. Rapporter fra FN anslår at kvinnehandelen har ført millioner av kvinner fra et land til et annet, og at virksomheten har gitt en avkastning på rundt 5-7 milliarder dollar.

Av Mavic Cabrera-Balleza, Filippinene 12.03.2003

Filippinske kvinner demonstrerer for å få støtte for en ny lov mot handel med kvinner. Foto: Mavic Cabrera-Balleza.

Filippinske kvinner demonstrerer for å få støtte for en ny lov mot handel med kvinner. Foto: Mavic Cabrera-Balleza.

Seksuell utbytting av kvinner og barn er ikke noe nytt. Det nye i dagens situasjon er størrelsen på problemet. Det forverres ytterligere gjennom moderne teknologi og økt globalisering med forbindelseslinjer til turist- og sexindustri. Særlig i Asia-regionen ser man en jevn økning i kjønnshandelen, men problemet omfatter hele kloden. En rekke land i Asia er nå blitt avsender- mottaker- og/eller transittland.

Avsenderlandene er land som Bangladesh, Burma, Kambodsja, Kina, India, Indonesia, Laos, Nepal, Pakistan, Filippinene, Sri Lanka, Thailand og Vietnam.
Blant transittlandene finner man Burma, India, Laos og Thailand. Eksempler på mottakerland- og regioner er Australia, Kina, Hong Kong, Japan, India, Malaysia, Pakistan, Thailand, Taiwan, Vest-Europa, Nord-Amerika og Midtøsten.

Marginalisering og få økonomiske ressurser gjør fattige kvinner og barn til en hovedmålgruppe for rekruttering. Det kan dreie seg om fattige kvinner fra landsbygda som har flyttet til byen for å søke jobb, kvinner fra etniske minoritetsgrupper eller fremmedarbeidere uten gyldige papirer. Det finnes tusenvis av skrekkhistorier på hvordan kvinner lures inn i prostitusjon.

En av dem handler om Lenny (18), Wida (16) og Dewi (20). Tre unge kvinner fra Nord-Sumatra, Indonesia som ble tilbudt attraktive jobber i havnebyen Dumai av tre menn som de møtte på shoppingsenteret. Da de ankom Dumai, ble de tvunget til å prostituere seg. Kvinnene nektet, prøvde å rømme og ble banket opp gjentatte ganger. De ble presset til å underskrive kontrakter som skulle vise at de hadde gitt sitt samtykke. Sammen med 600 andre unge kvinner ble de låst inne i noen brakker.
– Jeg måtte gi min jomfrudom til en feit kinesisk mann for 50.000 rupies (US$ 6). Den natten gråt jeg. Og pengene måtte jeg gi til Mami (bordelleieren), fortalte en av de.

Internasjonale virkemidler
De ulike landrapportene i ”A Comparative Study of Women Trafficked in the Migration Process” (En sammenliknende studie av kvinner som utsettes for menneskehandel mens de søker arbeid utenlands), koordinert av Janice G. Raymond, bekrefter viktigheten av ”Konvensjonen for bekjempelse av menneskehandel og utnyttelse av andre mennesker for prostitusjonsformål” av 1949, så vel som FNs ”Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn”, som er et supplement til FN-konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet.

I følge denne studien er 1949-konvensjonen stadig et viktig redskap som, uten å kompromisse, fordømmer utbytting gjennom prostitusjonsvirksomhet. Noe av den moralske og politiske styrken i konvensjonen vises ved at intet annet juridisk verktøy i verden er blitt så sterkt fordømt og kritisert både av sexindustri, land med lovlig regulert prostitusjon og frivillige organisasjoner som ønsker legalisering av prostitusjonen. I mellomtiden har FNs Protokoll, kalt Palermo-protokollen, skapt et globalt språk og en juridisk modell for å definere begrepet menneskehandel, gi støtte til ofrene for handelen og drive forebyggende arbeid. Protokollen fastslår bestemt at et eventuelt samtykke fra ofrenes side er irrelevant. Videre gir den beskyttelse for alle som blir ofre for menneskehandel, og ikke bare de som kan bevise at de er blitt presset eller tvunget. I tillegg etablerer protokollen juridisk samarbeid og informasjonsutveksling mellom land.

Ønsker opplæringskampanje
– Vi har store forhåpninger til FN-protokollen. Særlig når det gjelder positive nasjonale lovvedtak som skal beskytte ofrene for menneskehandel og føre til tiltale mot dem som profiterer på internasjonal kriminalitet. Og kan på den måten være et strategisk verktøy for avskaffelse av problemet. Vi driver lobbyvirksomhet for å få landene til å ratifisere protokollen, og for at det skal vedtas lover mot menneskehandel og foretas justeringer av eksisterende relevant lovgivning i de land vi samarbeider med, forteller Jean Enriquez, nestleder i CATW (Coalition Against Trafficking in Women),Asia/Stillehavet.

Konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner (CEDAW) er et annet internasjonalt virkemiddel som krever at landene skal vedta lovgivning for å bekjempe alle former for kvinnehandel.

Enriques anbefaler en opplæringskampanje for de som utarbeider planer og strategier, så vel som publikum, slik at man kan etablere samstemmighet når det gjelder holdninger og tiltak i forbindelse med beskyttelse av ofrene.

Nasjonal lovgivning
På det nasjonale nivået har en rekke land i Asia utformet lovgivning mot kjønnshandel. Nepal har innført en nasjonalplan for å holde kjønnshandel og prostitusjon med jenter under kontroll. I Bangladesh skal den som tvinger jenter inn i prostitusjon, ilegges straff i følge Loven for bekjempelse av umoralsk menneskehandel av 1993.
Filippinene har en lov mot menneskehandel der det tas spesielt hensyn til kvinners og barns sårbarhet.
Delstatsregjeringen i Madhya Pradesh i India har innført ”Jawali Yojana” som er et sosialt reformtiltak rettet mot befolkningsgrupper som deltar i prostitusjonshandel.

Et område som er blitt neglisjert i de asiatiske landene, er imidlertid det å få lovene satt ut i livet. Som tilfellet er med internasjonale verktøy for menneskerettigheter, er det heller ikke for lovvedtakenes del gitt at ord automatisk blir til handling på nasjonalt nivå.

De som kjemper mot menneskehandelen, har ennå lang vei å gå. Men kanskje vil de være enige med meg hvis jeg sier at reisen fortsetter – skritt for skritt – gjennom flere av mange mulige innsatsområder; f.eks. gjennom langvarig lobbyvirksomhet for å sikre regjeringers vilje og engasjement; ved at søkelyset rettes mot grunnleggende problemer, så som fattigdom, manglende tilgang til utdanning og mangelfullt eller manglende jobbtilbud; ved fortsatte bevisstgjøringstiltak; forskning og informasjonsformidling.

Referanser:
Raymond, J.G., D’Cunha, J., Dzuhayatin, S.R.., Hynes, P.H., Rodriguez, Z.R., Santos, A. (2002): A Comparative Study of Women Trafficked in the Migration Process (”En sammenliknende studie av kvinner som utsettes for menneskehandel mens de søker arbeid utenlands”). Hentet fram fra internett 7. februar, 2003 fra http://action.web.ca/home/catw/attach/CATW%20Comparative%20Study%202002.pdf

UNIFEM-South Asia (november, 1998): Trade in human misery: a resource kit on trafficking in women and children. (”Handel i menneskelig nød: en informasjonshåndbok om menneskehandel med kvinner og barn.”)

Utskriftsvennlig versjon

Original article at http://www.fokuskvinner.no/Publikasjoner/Kvinner_sammen/2003/1_2003/2142

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s